Strømpeløse liner

Ved å bruke paragliderliner uten strømpe kan man oppnå samme bruddstyrken som for tykkere liner med strømpe. Mindre linediameter betyr mindre luftmotstand, som betyr bedre ytelser. Men det er noen ulemper. Linene blir mere eksponert for skader og krever litt mere påpasselighet.

Luftmotstanden i linene utgjør så mye av totalen at produsentene gjør sitt ytterste for å minimere den. Å bruke tynne liner er en vei å gå, og det betyr gjerne liner uten den beskyttende strømpa. Men uten strømpa blir lina mer utsatt for skade, både mekanisk og av UV-stråling, og den svekkes raskere. Resultatet er glidere som får bedre ytelser, mens linene eldes fortere. Det kan kompenseres ved å legge inn ekstra tykkelse-marginer, men da går noe av vinninga opp i spinninga. Utslitte liner kan byttes ut, i motsetning til utslitt duk. Men det koster. Et komplett linesett gjerne  3-4000 kroner.

På lavt klassifiserte glidere som EN-A og lav-B er det stort sett til topplinene man benytter strømpeløse liner, for disse ligger mest oppå skjermen på start og får lite kontakt med bakken. På høyere klassifiserte glidere brukes gjerne strømpeløse liner til alle bærelinene. De fleste produsenter sverger til liner av kevlar, mens noen foretrekker strømpeløse dyneema-liner.

Dyneema-line som har vært i kontakt med lyng. Oppflisingen gjør lina kortere.

Dyneema har den fordelen at den holder bedre styrken over tid. Men den krymper mer enn kevlar, og blir svært myk etter en stund, og da lager den lett ball og knuter. Kevlar har stivere fiber, men er også sprøere, så styrken svekkes litt raskere. Dyneema tåler UV-stråling ganske godt, mens kevlarfibrene må impregneres med UV-beskyttende film. Begge linene kan flises opp i kontakt med busker og kratt, men dyneema er særlig utsatt her. Ei ullen line vil krympe betraktelig på lengden, og det er ikke noe man ønsker!

Løkkene i strømpeløse liner lages ved såkalt ”finger-trapping”, der den hule lina tres inni seg selv. Så lenge det er belastning på lina, klemmer den ytre lina rundt den indre og låser den fast. Bedre dess hardere belastningen er. Men blir det slakk på lina, kan den gli ut. Derfor låses den med en kort søm i tillegg. Mangler ei line denne sømmen, bør det fikses.

Lina trees inni seg selv og låser ved såkalt "finger-trapping".
Sømmen hindrer at løkka glir opp.

Kevlar er et hardere material enn dyneema, som er relativt mykt og har et lavt smeltepunkt. Der ei tynn kevlarline går over i ei dyneemaline gjør man noen ganger kevlarlina i loopen tykkere, og derved mindre skarp, ved å tre en linebit inni lina i loopen. Det hender at denne biten kan vandre litt så kan man se deler av den stikke ut. Det er ikke så dramatisk som det ser ut, og oftest bare å kappe av.

Den korte linebiten skal inni lina i løkka for å gjøre den tykkere
Ferdig line-løkke
En bit av den indre forsterkningen tyter ut.

TIPS:
Se over linene regelmessig. Benytt perioder med dårlig flyvær til sjekke utstyret. Og er du i tvil, sender du inn utstyret for kontroll. Sein høst og vinter er en fin tid for det. Da mister du ikke mange flydager.